Det begynner å bli noen dager siden jeg kom hjem. Det er litt svimlende å komme hjem. Jeg har fortsatt ikke pakka ut kofferten min. Men snart må jeg vel redde den sammenbretta panamahatten, og vaske skoene som lukter litt pingvinbæsj. Her i Tromsø er det blå adventstid. Våren i Ushuaia, den lille byen vi gikk av båten, er langt unna. Faktisk kan du nesten ikke komme deg lenger unna Tromsø enn akkurat Ushuaia helt sør i Argentina. De to byene ligner hverandre. Fjell og fjord. Fra kjøkkenvinduet mitt kan jeg såvidt skimte silhuettene av fjellene på Kvaløya i mørket. Det har vært en fantastisk reise. Når noen spør meg hvordan jeg har hatt det, blir jeg helt stum. Hvor skal jeg begynne å fortelle?
Takk til alle dere som har fulgt meg på reisen og som har sendt meg hyggelige kommentarer! Jeg har blitt like glad hver eneste gang! Takk, og takk for meg!
Deception Island er faktisk en levende vulkan. Det pipler glovarmt vann fra grunnen der. Stranda er svart av lavasand. Siste utbrudd var i 1969, da vulkanen ødela to forskningstasjoner på øya. Likevel er innsjøen i vulkanens kaldera fra gammelt av regnet for å være en av Antarktis tryggeste havner. Derfor ble Hvalbukta, som du ser på bildene her, base for norsk-chilenske fabrikkskip under hvalfangertida her nede. Fra begynnelsen av nittenhundretallet og nesten fram til andre verdenskrig var det stor aktivitet. Det står fortsatt skakke bygninger og koketanker igjen fra den tida. Førtifem menn ligger begravet på buktas kirkegård, mange av dem norske. Det meste av kirkegården ble begravd av lava i sekstini. Et par enkle, hvite kors står der fortsatt. Over til nåtiden! Barske, brasilianske Arnaldo hiver seg ut i vannet i Hvalfangerbukta. Ikke akkurat Copacabana, nei. Du skal ikke mange centimeterne uti det vannet før det er KALDT. Men hvis du graver en grop på stranda, vil de varme kildene fylle den opp med varmt vann. Jeg kan ikke dy meg. Jeg må poste et par bilder til av pingviner. Jeg ser for meg at pingvinene her på Deception Island er litt frosne typer, som han pingvinen i barneboka som fyrer i ovnen og går med skjerf. De tasset rundt på den varme stranda med naturlige flip-flops.
Hvis du syns jeg har med uforholdsvis mange bilder av pingviner, så har du rett i det. Vi har sett mye annet også. Som jeg egentlig ikke helt har klart å ta noe bilde av. Vi så en leopardsel fange en pingvin og riste den ihjel. Vannspruten stod. Vi har sett digre albatrosser seile høyt over oss til sjøs. Vi har sett isflak store som fotballbaner. Og weddelseler som soler seg. Og alle nyanser av blått som finnes. Ting som gjør at du begynner å snakke som en gammelmodig poet! - Veent! Host, host. Veeent!
Slik ser det ut når sånne som oss går i land i Antarktis. Dette er Cuverville Island. Her bor en kjempegjeng gentoo-pingviner (skal finne ut hva de heter på norsk, beklager). Noen tok seg tid til å sjekke ut nykommerne. Det er merkelig med pingviner. Den som ikke fryder seg når de ser pingviner, har et hjerte av stein. Hvorfor er det slik? Jeg vet jo ikke det. Men de ser ut som høytidelige barn der de stolprer avgårde. Så tryner de så uelegant innimellom. Når de spretter opp av sjøen, er de litt kjepphøye og rusa på mestringsfølelse og fisk. I vannet er de utrolige, de flyr over vannskorpa som delfiner! Se så spretne vi er, liksom. Og i kolonien skjer det noe hele tiden. De krangler, stjeler og skiter på naboen. Pingvinmennene går flittig ned til stranden og henter stein til reiret. Det er ofte en lang gåtur. Når de kommer tilbake med en liten stein i nebbet sitt, legger de den forsiktig på reiret. Og det slår aldri feil; fru pingvin flytter den utålmodig på et mer egnet sted. Noen pingvinmenn har litt lavere arbeidsmoral og prøver å legg snøklumper på reiret. Kona himler med øynene. Tror jeg, der jeg står og ikke blir lei av å se på pingvinenes private anliggender. Cuverville Island ligger i et eventyrlig islandskap. Digre breer henger ut i Errera-kanalen og slipper enorme isfjell ut i vannet. For den som ikke skyter som ei kule ut av vannet på pingvinvis. Det vil si de fleste av oss andre på to bein. Gentoo-pingvin. Kort i lortfallet. Litt større enn adeliepingvin og den stilige chinstrapen (bøylepingvin). Skriker som et esel, lukter som en pingvin (du ville ikke tro det).
Paradise Bay - på selve kontinentet Blåjakke-pingviner, også kalt hurtigrutepingviner. Kommer til Antarktis i sommersesongen, gjerne med bilder av barnebarna på innerlomma. Stiller hverandre retoriske spørsmål som; Isn't this AWESOME?
Antarktis. Verdens kaldeste, tørreste og høystliggende kontinent. Pluss at det har mest vind i verden. Jaja. Vår første dag i Antarktis var alt annet. Sol, noen minusgrader, kvikklunsjføre. Her er velkomstkomiteen på King George Island, like ved den polske forskningstasjonen Arctowski. Jeg skulle inn der og ta en kopp kaffe, men jeg kom ikke så langt. Hvis du noen gang skal til Antarktis, så husk følgende; du kommer ikke til å bli lei av å se på pingviner og du kommer til å få krampe i fotoknappfingeren. Ved forskingstasjonen holder en koloni med adeliepingviner hus. Eller haug, steinhaug. Den som får legge seg på stein, vinner. Holmenkollåsen er der snøen går først. Half Moon Island Bittelille Half Moon Island. Her bor en stor koloni chinstrap-pingviner (tror de heter bøylepingvin på norsk). Det var vår i lufta. Rettere sagt hormoner. Med alt det innebærer av noe som ligner mistenkelig på vanlige norske pubkrangler og uførtrøden ublu opptreden. "This colony is X-rated!" sa min venninne Helen.
Jeg kan melde om vennligsinnet lokalbefolkning nede i Antarktis! Akkurat nå er jeg utslått etter en fenomenal dag (intet mindre) på King George Island og Half Moon Island. Gnistrende sol, tre-fire minusgrader. Mer kommer. Mye mer!
Magellanstredet. Regnet som tryggeste vei mellom Atlanterhavet og Stillehavet for dampbåter med stor last før Panamakanalen ble bygd. For hurtigruteskip anno 2007 er det også finfint å seile i le av Tierra del Fuego. Punta Arenas, Chile. Fram ligger skulder til skulder med MS Nordnorge, som har snuhavn i Punta Arenas. På torget i byen står enn statue av Magellan med patagonske indianere rundt. Det skal bringe lykke på reisa rundt Kapp Horn å kysse den ene indianerens tå. Jeg kysset ikke, men jeg gned hardt. Og jeg tror det hjalp! Silkeføre rundt Kapp Horn! Er det dette som kalles seilernes kirkegård? Er dette det forbannede Kapp Horn? Ja, det er det. Akkurat her støter to verdenshav sammen. Et og annet isfjell fra Antarktis kan lure rett rundt hjørnet. For ikke å snakke om vinden, rett fra sørpolen den óg. Men noen ganger er det slik som dette; man glir rolig rundt tuppen på Sør-Amerika før man legger ut i Drakepassasjen. Som er en helt annen historie.
Europeere har drømt om Patagonia i mange hundre år. Den første europeer som kom hit var Ferdinand Magellan. Han la ut på verdens første seilas jorden rundt i 1520, og ble den første som seilte inn i Stillehavet fra Atlanterhavet via Magellanstredet. Vel hjemme i Europa kunne Magellans kronikør (Magellan selv døde underveis) fortelle om kjempemenneskene i landet som Magellan kalte Patagón – som etter myten betyr ”store føtter”. Et stykke legende var skapt og den holdt seg i den europeiske forestillingsverden lenge, lenge. Landet med kjempene. Folk var fascinert og spant videre på myten. Som de kanskje alltid har gjort når det gjelder kjemper; tenk på norske troll og greske kykloper. Etterhvert ble kjempemyten moderert. Riktignok var tehuelceindianerne høyere enn en gjennomsnittlig spanjol på den tiden (som var 1,50) men kjemper var de jo ikke. Likevel fortsatte Patagonia å ha en egen klang over seg.
På attenhundretallet ble Patagonia det forjettede land, og settlere dro over fra Europa for å danne nye samfunn, eller kanskje en ny verden. Eller iallefall fôre verden med ull, pampaslandet var perfekt for sauehold. Ullindustrien var enorm. Det var neppe sauene som lokket kristianiabohemen i sin tid. Kanskje mer en forestilling om et fritt og radikalt land, hvor de kunne leve som de ville uten det forbaska borgerskapet på nakken. En av dem kom seg faktisk avgårde. Han het Nils Johan Schjander, boka hans er nylig trykt opp på nytt og er et must for nordmenn som pakker snippesken for landet som ikke er et land, men et område som strekker seg over store deler av sydspissen til Sør-Amerika, fordelt på Chile og Argentina.
Det meste av pampasen er i Argentina, men Chile har Torres del Paine – en av verdens vakreste og mest besøkte nasjonalparker. Det øverste bildet viser en av de klassiske utsiktene i Torres del Paine. Cuernos del Paine – Paines ”horn”- og innsjøen Pehoé. Så vakkert at det nesten gjør vondt. Fjelltårn som strekker seg et par-tretusen meter rett til hvers i det ellers flate pampaslandet. Store flokker guanaco (en slags vill lama) gresser langs breblå sjøer. Grårev med store ører og nandu, den staute søramerikanske strutsen, slentrer overlegent over pampasen. Kondorer seiler med kjempevingene sine i sirkler over fjelltoppene. Pumaen skal du vel ha mer flaks for å se. Men den finns.
Midt oppi alt dette ligger Puerto Natales. Før ei havn for lossing av ull, nå en liten by som for det meste handler om turisme. Uten å selge sjela si av den grunn, syns jeg. I den evige patagonske blåsten er det fint å varme seg på en av de mange koselige, små kafeene for eksempel. Jeg og ekspedisjonslederen tok en ridetur på en gammel estancia like utenfor byen. Ekspedisjonslederen følte seg som en ekte vaquero og galopperte plutselig bortover pampasen. Eller var det hesten som følte seg som en ekte hest? Pøsj. En ekte vaquero har full kontroll (over sannheten).
Vi har seilt i fjordsystemet sør i Chile, på vei mot Puerto Natales. Nysgjerrige sjøløver, sol innimellom, en og annen magellanpingvin duppende på vannskorpa. Pingviner ser nesten ut som ender når de hviler på vannet. Grønne skudd på trærne, fjelltoppene pudret med snø. Det er ikke bare Norge som har fine fjorder! Fjord er forresten det eneste ordet i engelsk som begynner på fj. Men her nede heter det fiordo. En spansk variant av et norrønt ord. Litt morsomt. Vi begynner å nærme oss 50 grader sør. En dag snødde det på dekk. Ekspedisjonslederen er i sitt rette element når han forteller om breer i vind med patagonsk styrke. I bakgrunnen Bernalbreen, som en gang i tiden kom helt ned til sjøen.Foreningen Fornøyde Passasjerer! Fra venstre: bloggeren, Magnulf fra Harstad, Gunnar fra Haugesund, Randi fra Nesodden og Asbjørn fra Sunde.
Chacabuco er et knøttlite kystsamfunn i de chilenske fjordene, mest ei havn egentlig. Et kvartes kjøretur unna ligger Puerto Aisén (eller Aysen), en by så liten at ikke engang Lonely Planet nevner den. Likevel. Folk bor her. De jobber kanskje med laks. De fyrer kanskje med sur ved. Nå har de våronn, det spirer og gror. Jeg så smørblomst og løvetann i grøftene. Firebushen (jeg vet ikke hva det heter på norsk) stod rød og gnistrende i tåkegrå gater. Fjortisene hang utenfor kiosken og ønsket seg langt vekk. Byen - eller by og by fru blom, det er vel mer et lite tettsted – er omgitt av snøkledte fjell. Du skal lete lenge før du finner et postkort herfra. Hverdagspoesi, derimot, det finner du. Noen av amerikanerne klaget på at det ikke var noe å kjøpe her, at det ikke var noe å se. Men du trenger ikke bli imponert for å føle litt godhet for et lite sted ingen tenker på. Tvertimot. Heia Puerto Aisén!
Laks. Puerto Montt lukter laks. Chiles lakseeventyr begynner her. Laksemære på laksemære i innseilinga. Nye hus på rekke og rad i åsene. Jo, det går godt med Puerto Montt for tiden. Norske penger og norsk kompetanse er også inni bildet. Norske temperaturer i sjøen. Og litt i lufta óg, det må sies. Nå er vi på 45 grader sør og det er ikke til å kimse av når du ikke har Golfstrømmen som skjerf.
Så hvorfor bilder av en foss og trær ved en innsjø? Puerto Montt ligger i Chiles ”lake district” – et område med vakre innsjøer, temperert (det vil si kald) regnskog og majestetiske vulkaner i et belte som strekker seg helt til Argentina. Noen av vulkanene er i levende live. Jeg hadde håpet å se den perfekte sukkertoppen til vulkan Osorno i dag, men nei. Egentlig er han (er vulkaner hanner?) oppe i venstrehjørnet på det øverste bildet. Inni skyene. Fossen er Petrohue-fossen. Det var målet for turen vår i dag. For en nordmann skal det litt til å imponere med en foss. Men fossen var ok. Det er alltid tilfredstillende å se en god foss.
Trærne står pent dandert rundt innsjøen Llanquihue. Det er den nest største innsjøen i Chile. Hundene leker seg på stranda i Puerto Varas, en hyggelig, liten by som du kan sirkumnavigere på tyve minutter. Da har du rukket å spise apfelstrudel på konditoriet også. De kan virkelig lage god apfelstrudel her, det har de kunnet siden 1853. Da sponset Chile tyskere som ville bosette seg i området. Fortsatt er det tyske ord, tyske tradisjoner i bruk i dette området. Og kraftige, svart-hvite holsteinerkuer istedet for de brune, litt unnselige du ser i resten av Sør-Amerika. Så vet du det.
Å, Valparaiso er fin! Byen ligger vakkert til i ei skjerma bukt. Bebyggelsen går oppover grønne åser, gamle hus tett i tett. Og flere eldgamle taubaner som knirker og spraker når de sakte (og skummelt), men sikkert bringer deg opp i lia. Til nye gater med gamle hus i kolonistil i friske farger. Den gamle delen av Valparaiso står på verdensarvlista som et unikt urbant område. Forfatteren Isabel Allende skriver stadig om hjembyen og om den tida Valparaiso var en av verdens viktigste havnebyer. Det var før Panamakanalen ble bygd, det. Da måtte skip som skulle mellom kystene av USA nedenom Magellanstredet. Og de måtte innom Valparaiso. Havna her var den største, viktigste og livligste på denne siden av Sør-Amerika. Stillehavets juvel, ble byen kalt. Eller som Pablo Neruda, poet og nobelprisvinner, kalte byen; oseanets kjæreste. Novia del océano.
Jeg må tilstå noe. Jeg sviktet oseanets kjæreste for vinsmaking. Fristelsen ble for stor. Toppvin til frokost. To kjeks og åtte slanter vin. Vinsmaking er jo kjempemorsomt! Vi besøkte den nye, moderne, svale vingården Matetic. Tegnet inn i terrenget av den norske arkitekten Laurence Odfjell. Økologisk drevet. Og allerede på listene i supervinbladene over de beste vinene. Jeg vet ikke hva jeg ble mest opphausa over; omgivelsene, den sakrale stemningen, de to nyklipte alpakkaene vi kjørte forbi eller selve vinen.
Etterpå suste vi (føltes det som) oppover dalen til en chilensk rodeo. Med stolte huasoer (chilenske cowboyer) som viste fram smellvakre hester, serverte blodig biff og pisco sour til lunsj. Det ble en lang siesta da vi kom ombord igjen.
Etter to netter og en sjødag er vi ute av ørkensonen og har kommet til det tempererte Chile. Et Chile som venter på vår! Brr!
La Serena er tvillingbyen til havnebyen Coquimbo, hvor vi la til havn. Jeg tok bussen inn til La Serena. Pen og pyntelig by. Moderne, selv om den er en av Chiles eldste byer. I La Serena vises det at Chile er en av de raskest voksende økonomier i verden. Kjedebutikker, kjedekafeer, shoppingsentre. Dopapir på doene. Det lignet på hjemme. Indianere som spiller panfløyte i gatene har vi også. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg gikk så mye rundt. Jeg var på det arkeologiske museet og så en ekte moai fra Påskeøyene. Den var mystisk. Etterpå fant jeg en koselig cafe i en gammel patio. Jeg prøvde å se om chilenerne gjorde noe som stakk seg ut som chilensk. Men nei. De sitter på cafe, drikker kaffe og kikker på folk. Akkurat som meg.
Det er disig her på ørkenkysten. På morgenen er det kaldt, kanskje femten-seksten grader, så blir det varmere ut på dagen. Da dormer pelikanene på kaia. Men du skal ikke langt inn i landet før det blir sol og steikende hett på allerede tidlig på morgenen.
I går nevnte jeg Stillehavskrigen mellom Chile, Bolivia og Peru i 1880-årene. Det de egentlig sloss om var Atacamaørkenen – den tørreste på jorda. Hvorfor i himmelens navn gjorde de det? Svaret er sodium nitrat. Ørkenen er full av sodium nitrat. Av nitrat kan du utvinne saltpeter. Av saltpeter kan du lage krutt. Men ikke minst var saltpeter gjødning for landbruket i hele verden før kunstgjødsel ble oppfunnet. Det skjedde i 1929. Dermed sprakk bobla oppe i Atacamaørkenen. Peru og Chile i tur hadde hatt enorme inntekter på eksporten av saltpeter. Nå ble det stille, og gruvene ble forlatt. Tilbake stod tomme nitratbyer som Humberstone, like utenfor Iquique.
Humberstone var et administrasjonssenter for en av de største gruvene. Nå er Humberstone en diger spøkelsesby som står på UNESCOs verdensarvliste. Byen hadde alt. Butikker, bakeri, kino, slakteri, paviljong, tennisbane, svømmebasseng. For funksjonærene. Arbeiderne ble holdt som slaver og fikk lønn i poletter som bare kunne brukes i byen. I 1907 gjorde de opprør i Iquique. Det endte med en massakre hvor flere tusen mennesker ble drept av den chilenske hæren.
Sola steikte i Humberstone. En selskapssyk løshund gikk sakte rundt med den korte, lille skyggen sin etter seg i støvet. Ellers ingen spor etter liv, ikke ei flue. Jeg gikk alene i ytterkanten av byen. Jeg begynte å plystre på Sergio Leones filmmusikk til The Good, The Bad and The Ugly. Det ble jeg skremt av. Knirket det ikke i ei dør? Satt det noen og så på meg et sted? Noen med onde hensikter? Hvor var revolveren min når jeg trengte den?
Vi går til havn nesten hver dag. Kontainerhavner, havner hvor det losses kull på den ene siden av båten vår og kunstgjødsel på den andre, havner som er vant til cruisebåter, havner som ikke er vant til cruisebåter, havner hvor fiskebåtene ligger tett i tett og du får tilbud om å kjøpe store stykker fersk tunfisk. Havner med dårlig rykte, hvor du ikke får gå rundt som du vil. Havner som lukter fugleskit. Havner som lukter olje. Havner som lukter fisk. Havner som lukter penger. Havner som er gull verdt.
Havna i Arica er blant de siste. Ei havn som er gull verdt. Først for det spanske herredømmet som shippet sølvet fra Potosí, verdens største sølvgruve, herfra. Sølvskipene tiltrakk seg berømte stillehavspirater, som Thomas Cavendish og Francis Drake. Legenden sier at Drake gravde ned en skatt verdt ti billioner dollar et eller annet sted utenfor Arica. Det er neppe derfor Chile har plassert en stor garnison i Arica, Chiles nordligste by. Chile fikk Arica etter et berømt, avgjørende slag her under Stillehavskrigen i 1880. Peru måtte la havna og den frodige Azapadalen gå, og Bolivia ble utestengt fra kysten. Fortsatt er de lystne på Arica, sa guiden vår.
Jeg skjønner det godt. For selv om Arica er et av de tørreste stedene på jorden bebodd av mennesker, så dukker plutselig oasedalen Azapa opp mellom de lysebrune (kaffelattefarget heter det vel nå) ørkenfjellene. Irrgrønn! Undergrunnstrømmer har gjort at mennesker har klart seg i Azapadalen i flere tusen år. På de tørre fjellsidene ser du eldgamle geoglyffer fra tiwinakuenes tid, indianerne som ble overvunnet av inkaene og innlemmet som periferi i Inkariket. De siste fem hundre årene er det dyrket oliven i Azapadalen og de går for å være blant verdens beste. Akkurat nå var det høysesong for tomater. Roser og hibiskus stod tett i tett. Mangoene hang tungt i trærne. Jeg fikk akutt lyst til å gå på slang, men fikk en følelse av at guiden fulgte med meg.
Hva ellers kan du se i Arica? Det står en kirke laget av stål midt i byen. Den kan du gå og kakke på. Gustav Eiffel, han med Eiffeltårnet, har tegnet den kirka. På torget kjøpte jeg alpakkagarn nesten rett fra alpakkaen. Det luktet dyrisk. Den gamle kona plukket strå og flis fra garnnøstene før hun la det i en pose.
Du har hørt om Machu Picchu. Hvis du rister på hodet nå, så se på bildet. Du har sett bilder av Machu Picchu før. Machu Picchu er berømt og besøkes av så mange turister årlig at du ville bli skremt vekk om du visste hvor mange. Men ikke engang alle menneskene som er der til enhver tid klarer å ta magien vekk fra Machu Picchu.
Machu Picchu er Inkaenes Glemte By. Ruinbyen ligger spektakulært til på en sal mellom to fjell, høyt over Urubambadalen. Kvasse, grønnkledte fjelltopper så langt du kan se, sus fra elven langt der nede. Her var inkaene så nært gudene sine som de kunne komme; sola, månen og stjernene. Inkaene var opprinnelig en stamme fra Cusco-området, som la under seg store deler av Sør-Amerika på fjortenhundretallet. Inkariket ble enormt, og herskerne selv bodde i Cusco. Mens Machu Picchu var både et religiøst senter, et fort og kanskje et sted å trekke seg tilbake for nobilitetene i Cusco. Uansett, Machu Picchu lå så godt skjult at conquistadorene aldri fant byen. Andre steder, i Cusco blant annet, ble inkaene bekjempet og alt gullet deres ble smeltet og shippet til Spania, alle de hellige stedene deres, og til og med de sofistikerte terrassesystemene brukt til dyrking i fjellsidene, ble stort sett ødelagt. Steinene i bygningene deres ble brukt til katedraler og spanske hus. I Cusco er det rester av inkamurer overalt. Til og med i baren på hotellet vi bodde på. Du kan se det på de perfekt tilskjærte steinene. Ekte inkaer brukte ikke mørtel.
Machu Picchu står som det var. De uberegnelige vaktene plystrer skarpt i ei fløyte hvis du trår feil. Og må du på do, så glem det. Doen er langt unna og koster en sol (valutaen i Peru). Tiss i buksa om du bare har dollar, liksom. Bussturen opp dit er svimlende, hver sving fikk meg til å tenke på døden. Men Machu Picchu er verdt det. Jeg følte meg merkelig overvelda, på grensen til Stendhals syndrom. Og ennå har jeg ikke sagt noe om togturen fra Cusco til Machu Picchu! Jeg hadde tenkt å slumre litt på toget, småsliten av høyden som jeg var. Men nei, jeg satt med øynene på stilk i de fire timene turen varte. Først slingret toget seg oppover fjellsiden i Cusco, gjennom slumforstedene. Så over et pass og ned mot en pampas som alltid har vært Cuscos (og inkaenes) brødkurv. Maisen stod rank og rett, og det skal finnes over to tusen forskjellige typer potet her. Videre gjennom en enorm canyon hvor man kan skimte snødekte sekstusenmetringer i sidedalene. Inkafort og terrasser i fjellsidene. Kaktuser i blomst. Og skogen som blir tettere og tettere. Machu Picchu ligger faktisk i grenselandet mellom Andesfjellene og amazonsk regnskog. Nei, nå kan jeg ikke skrive mer om Machu Picchu.
Cusco Cusco ligger 3500 meter over havet. Det kjennes. Et triks er å drikke koka-te, det hjelper mot høydesyken. Jeg vet ikke hvorfor. Koka har ingenting med kokain å gjøre, men er likevel forbudt i de fleste andre land enn de søramerikanske. Jeg spiste koka-karameller og følte meg finfin. Ekspedisjonslederen fikk en støyt oksygen på hotellrommet og hodepinen ga seg.
Cusco er en spennende by. En ting er inkaruinene overalt, en annen er de spanske kirkene og husene i kolonistil bygd oppå dem. Katedralen er vanvittig overdådig. Man skulle jammen vise at det var Gud som gjaldt og ikke sol og måne! I gatene går bittesmå indianerkoner med knekorte strutteskjørt, tjukke fletter og hatter. Og vestlig backpackerramp med nyinnkjøpte alpakkagensre. Jeg syns det er en trivelig miks. Plaza del Armas, hovedplazaen, koker av liv og røre. I de spanske svalgangene rundt plazaen er det cafeer, butikker og gateselgere. Jeg spiste maiskaker og rista limabønner, men torte ikke å prøve den lysegule Inca Colaen.
Forresten! Se filmen der jeg egler meg innpå gressklipperne i Machu Picchu:
Jeg kom til Cusco i går, var på Machu Picchu i dag og reiser til Lima i morgen! Vi er en gjeng fra båten som ville ta turen og gjett om det var verdt det! Blogger grundig når jeg er nede fra høyden og ombord igjen. Det kan hende jeg må få lov til å bruke ordet fantastisk én eneste gang til her i bloggen - for å si det sånn! Vi tar igjen Fram i Pisco. Det blir vårt siste stopp i Peru.
I dag la jeg hånden på en stein der mennesker ble ofret til gudene for femten hundre år siden. Det føltes merkelig. Mochefolket tilba en gud de kalte Halshuggeren!
Men la oss begynne med begynnelsen, altså dagens begynnelse. Vi la til kai i Salaverry, havna til Trujillo – Perus tredje største by. Trujillo er fin, med store klaser av gamle, spanske kolonihus i klare farger. Trujillo er et perfekt utgangspunkt for et dypdykk i eldgamle indianerkulturer. Okei, hold pusten. Den kjente leirbyen Chan Chan ligger like i nærheten. I Chicamedalen finner du vanningssystemer, templer og rester etter bosettinger lenge før de berømte inkaene kom og tok over. Mochefolket levde også før inkaene sin tid, og de holdt til i Mochedalen. Mellom 300 år før Kristus og 1000 år etter bygde de de to enorme templene Soltempelet og Månetempelet. Midt i mellom hadde de god plass til en passelig stor by. Alt bygd av en slags murstein av leire. På litt avstand ser templene ut som brune fjell. Nok en gang sitter jeg her og skal få deg til å forstå noe om dimensjonene. Sukk. Du må bare tro meg når jeg sier de er digre. Kanskje to-tre ganger større enn et gjennomsnittlig norsk kjøpesenter. Ikke minst høyere. Mochefolket bygde i etasjer. Hvert hundreår bygde de en ny etasje ved å fylle igjen den forrige. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men til slutt ble det en slags pyramide av tempelet. Det må ha sett imponerende ut. Og alle vegger og trapper var fargerikt dekorert med geometriske mønstre, gudetegninger og dyretegninger. Iallefall i Månetempelet, det er der det skjer. De hatt arkeologiske utgravinger i snart tjue år der, og fortsatt er det stor aktivitet. Soltempelet ble robbet av conquistadorene og falt delvis sammen. Men du kan se det fra toppen av Månetempelet, med Mochedalen, den grønne dalen i det ellers tørre ørkenlandskapet, i bakgrunnen. Mochedalen er levelig, og mochefolket var i bunn og grunn bønder. Men de hadde tydeligvis overskudd nok til å holde seg med storslagen religion. Det årlige regnet var like viktig da som det er for bøndene i dalen nå i dag. Det var derfor de ofret mennesker. For å blidgjøre Halshuggeren så han ga dem regn. Jeg kommer ikke helt over det der. Men alt som er skummelt, er fascinerende. Det vet alle i Hollywood. Kanskje har det alltid vært sånn.
Jeg innbiller meg at Mochedalen ser ganske lik ut den gangen som nå. Små åkerlapper tett i tett, åpne vanningskanaler, lave murhus uten vindusglass, små boder med frukt og søtpotet. Unger, løshunder, krøtter og fjørfe i fri flyt midt i trafikken. Den samme bekymringen for regnet. Den samme hellige, peruvianske nakenhunden, så stygg at den holder onde ånder unna huset. Så elsket at den som regel ser ut som en oppfeita julegris. Eksemplaret på bildet hadde naturlig blond hanekam og bodde bak souvenirbutikken ved Månetemplet.
Den berømte panamahatten lages ikke i Panama. Den ekte, originale panamahatten lages i Ecuador. Den har alltid blitt laget i Ecuador, og gudene må vite hvorfor hatten heter panamahatt. Ingen vet helt hvorfor. Kanskje har det noe med at arbeiderne på Panamakanalen brukte slik hatt. Kanskje er navnet mye eldre. Uansett. Teddy Roosevelt besøkte kanalarbeidet med panamahatt på hodet. Vips. Panamahatt ble mote blant fiffen og kongen av stråhatter. I dag besøkte vi fabrikken, eller heller landsbyen, der de aller fineste panamahattene blir laget. Det er i Montecristi, ikke langt fra tunfiskbyen Manta, der vi la til kai. Har du en hatt fra Montecristi, vil du få anerkjennende nikk fra aficionados over hele verden.
Det tar alt fra en dag til flere måneder å lage en panamahatt. De fineste hattene kalles super fino, og flettes av utrolig tynne fibre av toquillapalmeblader. Det tar lang tid og må gjøres om natten, så fletteren ikke ødelegger hatten med svette fingre.Blader fra toquillapalmen, eller panamahattpalmen, skjæres i tynne strimler. Strimlene kokes og tørkes.Hatten håndflettes fra bunnen og ut. Gjett om hun her har flettet panamahatter en vinterdag før. Jeg ble småsvimmel av å følge med på de fingrene.Hatten stampes og blokkes, så fibrene blir glatte og fine. Etterpå strykes hatten med gammeldags strykejern. Så formes den i fasong. En panamahatt i god kvalitet skal kunne brettes og foldes ned i en liten eske. Blir det litt krøllings, kan du stryke den.Vår kjekke (og etter eget utsagn veldig single) purser ombord, Jesper, med ny panamahatt. Staseligere går det ikke an å bli. Slå til, noen! Nå!
Idag kom vi fram til Stillehavssiden av kanalen, og mange ombord besøkte Miraflores-slusene eller fløy over hele kanalen med helikopter. Og visst er Panamakanalen helt utrolig. Du kan knapt forestille deg hvor store Panamax-skipene er, den største kategorien skip som kan gå gjennom slusene. Et sånt skip ser ut som en hel by av containere. Jeg hadde tenkt å skrive mer om Panamakanalen. Om historien. Om alt vannet som skal til for å løfte dem opp og at slusen fylles så raskt at du (jeg!) nesten blir sjøsyk når båten stiger. Og om hvordan de digre skipene ligger på anker i bayen mens de venter på å gå inn, mange, mange skip spredt rundt om. Og om hvor sinnsykt dyrt det er å passere og om hvor stor del av verdens handelsflåte som til enhver tid befinner seg i kanalsystemet. Men dagen min kom til å handle om noe helt annet.
Río Chagres heter elva som fôrer kanalen med vann. På elvebankene ved denne elven bor emberá-indianerne. De er opprinnelig fra the Darién Gap, stripa med tjukk jungel som skiller Panama fra Colombia og som regnes for å være ugjennomtrengelig. Emberáene lever sikkert ikke som de gjorde for hundre år siden, men hvem gjør vel det? Jeg følte meg likevel mer som en gammeldags oppdagelsesreisende enn en turist i dag. Å bli møtt av menn i lendeklær og barbrystete kvinner er og blir eksotisk, selv om jeg vet at de lever av turisme. Vi ble hentet et stykke oppover elven i lange trestammekanoer (med motor, vel og merke) og kjørt ned til den lille landsbyen. Der danset de og serverte stekt fisk pakket i bananblader. Etterpå kjøpte vi de fine kurvene og trefigurene de lager. Det regnet hardt og voldsomt. Jeg så en mann vri opp lendekledet sitt. Det er det mest antropologiske synet jeg har sett noen gang. Emberáene er milde og blidspente mennesker. Jeg tror de er de nye favorittindianerne mine. Selv om de ikke er de helt store danserne. Se film.
Nattpassasje. Nesten som å seile inn i en juledekorasjon. Dette er de første slusene. The Gatun Locks.
Alle mann på dekk. Spent stemning. Hvordan fungerer dette? Vi kunne kjenne båten stige med vannet i slusen.
Vi besøkte the Gatun Locks tidligere i dag. Vi så en diger petroleumstanker gå gjennom slusen. Det så helt rått ut.
Fram går ut av Gatun-slusen og inn i Gatun-sjøen. Vi ble holdt på stø kurs fra sluseveggene av fire mulas, "muldyr", som lokomotivene kalles. Nå er vi inne i kanalen. Vi har åtte timer foran oss og et sett sluser - the Miraflores Locks på morgenkvisten - før vi entrer Stillehavet. Se film.
Første stopp i Panama var Bocas del Toro, fem hundre og fem år etter Colombus. Jeg vet ikke om han var på ville veier her også, men han var iallefall akkurat her i 1502. Så glemte han hele øya, gullsugen som han var. Dernest ble de lokale indianerne kolonisert på syttenhundretallet og forskjøvet av spanjoler som ville drive kolonihandel med skilpaddeskall, mahogni og kakaobønner. Bocas del Toro tjener fortsatt penger på de store havskilpaddene sine. De kommer opp på land her tidlig i oktober for å legge egg. Vil du se skilpadder, er dette plassen å dra. Men du må komme på rett tidspunkt og du må holde deg våken om natta. Vi kom litt sent i sesongen og hadde ikke natta til rådighet, så skilpaddene får bli en annen gang for min del. Men noen av medpassasjerene mine snorklet på baksiden av øya og de så flere.
Jeg gikk rundt i byen og traff en rastafari som solgte hjemmeheklete luer. Han ville lære meg spansk. Vi ble enige om at jeg var rastafari i hjertet mitt. Og så kjøpte jeg en ganske dyr ring av ham. Sånn går det når man snakker spanglish. Hvis Bocas del Toro har et soundtrack, så er det litt slapp reggae. Jeg tror til og med løshundene i gatene luntet i reggaetakt. Men det gjør kanskje løshunder i hele verden?
San Blas IslandsPanama kalles Latin-Amerikas Sveits. Panama City er full av store skyskrapere som internasjonale banker og selskaper har bygd seg. Økonomien går strålende, og arbeidsledigheten er lav. Langt unna det moderne panamalivet lever kunaindianerne på øygruppen San Blas. San Blas består av nesten firehundre bittesmå øyer, og i dag var vi på en av dem. Icotupo! Regner med du blir litt misunnelig når du ser bildet herfra. Men stopp en hal. Kokospalmer er faktisk farlige. Du søker skygge, og vips får du en kokosnøtt i hodet. Og kokosnøttmelk smaker gress. Så vet du det. Nå kan du fortsette å være misunnelig. For Icotupo er H E R L I G. Ingen drinker og barer, ingen dunkende karibiske rytmer, neivel. Bare ro og strand og turkise bølgeskvulp. Å, så lett det må være å bo her, sukket ekspedisjonslederen fornøyd og kikket bort på kunaindianerne. De hadde kommet til Icotupo fra naboøyene i trekanoene sine (ja, faktisk) for å selge oss sine berømte molas. Molas er noen helt spesielle broderier, med fargerike tekstiler lagt lag på lag. Veldig, veldig arbeidskrevende. Og veldig, veldig billige. Når betalingen for et par dagers arbeid er fem-seks dollar, skjønte vi at livet på San Blas ikke kan være så lett likevel. Jeg vet ikke om det er på grunn av ressurstilgangen at kunaene er så små, men de er iallefall det nest minste folkeslaget i verden. Bare pygméene er mindre. Kunaene er på en måte Panamas samer. De er en egen nasjon, med eget flagg og eget land i landet. Landet er San Blas-øyene. Når jeg sier San Blas-øyene så lyver jeg, for kunaene selv kaller landet sitt Kuna Yala – Kunaland. Så i dag har jeg vært i Kunaland. Kunaene fikk også komme ombord på besøk hos oss, og de danset og solgte molas i observation loungen. I et hjørne satt høvdingene og drakk øl og smilte. Det blafret i dollar. Vårt skip er lastet med ... molas!
Costa Rica. Den rike kysten. Navngitt av selveste Christoffer Colombus da han rota seg bort her ved kysten av Limón, der vi ankra opp i dag. Han trodde det var gull og jade her, men det var det ikke. Bare regnskog hardpakket med fugler, pattedyr, amfibier og blomster. Så Costa Rica er likevel den rike kysten.Visst selger de frukt og kaffe til verden, men økonomien får skikkelige løft av store, utenlandske selskaper som etablerer seg her. Costa Rica er et stabilt demokrati, gir skattefordeler og har en velutdannet befolkning. Et slags trylleformular for framskritt. Økoturisme, eller naturturisme, er også viktig. I dag var jeg selv økoturist og jeg har kost meg grenseløst. Jeg var på et dovendyr-reservat! Hoho. Dovendyr må være noen av de merkeligste dyrene som finnes. De sover atten timer i døgnet, beveger seg like raskt som maling tørker og skiter en gang i uka. Men veldig sjarmerende, med et lurt, lite smil kronisk rundt munnen. Se filmen min, så skjønner du hva jeg mener. Det er en liten (hyperaktiv!) dovendyrbaby som er reddet av Aviarios Sloth Sanctuary. De tar i mot dovendyr som har rota seg opp i trøbbel og som må pleies før de slippes ut i regnskogen igjen.
Regnskog, ja. I dag gikk det opp for meg hvorfor det heter regnskog. Nettopp. Det regner. Vi var på kanotur oppover ei lita elv og regnet silte ned. Varmt, helt stille regn. Fuglene satt i ly under store blader. Ekornene ga blaffen og svisjet rundt med hendene fulle av frukt. En cayman gjemte seg bak en kokosnøtt som fløt i vannet. Sånn skal det være, tenkte jeg, dette er ekte. Regnet skal sile når du er i regnskogen. Det var fint. Etterpå spiste vi minibananer mens t-skjortene tørket. Jeg har allerede bestemt meg for å dra tilbake til Costa Rica en gang. Også tror jeg at jeg skal adoptere et dovendyr.
Late dager. Var på stranden i dag også, sammen med masse lokalbefolkning. De svømmer ikke, de står i vannet og prater. Litt fint å ha strandsøndag sammen med masse locals. Kan ikke være Robinson Crusoe hver dag heller. Bonuspoeng for super pina colada, rett oppi kokosnøtta. Hvis Colombias litt frynsete rykte skremmer deg, men du likevel har lyst til å si at du har vært der, ja, da kan du reise til øya San Andrés. Øya ligger langt til sjøs og det er ikke nødvendigvis helt geografisk logisk at øya skal tilhøre Colombia. De krangler litt med Nicaragua om eierskapet. Men enn så lenge er det Colombia si øy, og de har sparket ut narkobaronene fra palassene sine og satser på turisme i stedet. Du trenger ikke telle palmer og strender for å skjønne at det ikke er så dumt. Også finnes det en ekte sjørøverskatt på øya! Helt sant. Sjørøveren Henry Morgan gjemte skatten sin i ei sjøhule her for et par hundre år siden. Den skatten er fortsatt ikke funnet. Så den kan du lete etter. Eller du kan gjøre som meg; dra ut på den bittelille øya Johnny Cay og henge med lokalbefolkningen. Drikke verdens beste pina colada og se på iguaner, kolibrier og rødkrabber. Ikke det verste du kan gjøre en helt vanlig søndag i Karibien.
Sorry, folkens. Jeg har ikke så mye fornuftig å si om Roatán og Honduras. Jeg lå under en kokospalme på ei paradisstrand hele dagen. Vannet var turkist. En fiskestim ble forelsket i bikinitrusa mi og fulgte etter meg. Eller kanskje de trodde jeg var en hvithval de kunne beite parasitter på.
Roatán har et av verdens største korallrev. Dykkere valfarter hit. Og turister. Men det er plass nok til alle, paradis nok til alle her. Jeg synes å huske noe om at Roatán var en ordentlig piratkoloni engang i tida. Jeg kan godt se for meg pappaen til Pippi Langstrømpe på Roatán. Han var vel pirat? Og husk at selveste Kaptein Sabeltann herjer på det karibiske hav. Mine medpassasjerer Gunvor og Pieter fikk streng beskjed fra barnebarnet sitt om å ta med seg sverd på turen. De kunne få låne hans hjemmelagde. Man kan jo aldri vite. Han har et poeng, for det finnes fortsatt pirater. Jeg var faktisk ombord på en båt en gang da det tikket inn et ekte piratvarsel. Det var på kysten av Columbia. Kapteinen ble stram i maska, la kursen mer til havs og satte opp farten. Nei, vi skulle nok tatt med oss noen sverd.
Fram er en ganske liten cruisebåt, mindre enn en gjennomsnittlig bananbåt. Det fant jeg ut i dag, da vi la til kai i Puerto Santo Tomas de Castilla, havna hvor alle bananer fra Guatemala skippes ut i verden. Det er ikke få. Vi kjørte buss forbi milevis med bananplantasjer på vei til Quiriguá, en ruinby etter mayaene kjent for sine mange stelas. Stelas er digre bautasteiner, en slags totemer i stein med inskripsjoner og utskjæringer. Noen av dem ti meter høye. Alle er fulle av skrift og kunst, og du kan stirre på dem i timesvis og hele tiden oppdage noe nytt. Et ansikt, et dyr, et tall, vakre geometriske mønstre. Nå i dag vet man mye om hva inskripsjonene betyr, og det handler stort sett om herskere og kriger. Om slag som ble vunnet eller tapt, og hvordan herskeren døde. Merkelige meldinger fra fortiden, dette. Og det kjennes nesten pussig at dagens Guatemala har så høy grad av analfabetisme når du tenker på den avanserte skriftkulturen som mayaene utviklet i sin tid. Guatemala er et fattig land som er rikt på ressurser. Den har du hørt før, ja. Det tyter bananer, ananas, sukker og kaffe fra dette landet. Jeg tror ikke vi betaler det vi burde for disse varene, vi i det velfødde vesten. Tenk på det neste gang du velger den billigste kaffen.
Men nok hissig moral fra bloggeren. Jeg holdt på å glemme at vi seilte med småbåt oppver elven Rio Dulce. Aiaiai! Det var fint! Regnskogen hang over elva, i trærne satt store, hvite fugler og kikket på oss. Fiskere i kanoer gled lydløst på vannet i skyggen fra trærne. Kanoene var laget av trestammer. Gule flyvefisk spratt rundt båten vår. Vi kom til et sted hvor vi spiste stekte bananer med svartbønnesaus. Så kikket vi på guatemalsk håndarbeid, sirlig broderte mayakalendre og wall hangings, eller åkle blir det vel på norsk? Guatemalske åklær! Fantastisk fine iallefall.
Vi klappet til kai i Belize City i Belize, men jeg var en av dem som dro på jungelekspedisjon til nabolandet Guatemala. Sjansen til å få se den største ruinbyen som finnes etter det mektige mayafolket får man ikke hver dag. Pluss at Tikal, som ruinbyen heter, ligger så langt inni jungelen at du må ta småfly for å komme dit. Jungel! Grunn nok i seg sjøl til å ta på seg safarihatten, smøre leggene med myggmiddel og ansiktet med solfaktor femti (ja, jeg har tatt fram den nå). Jeg skal ikke si annet om flyturen enn at den fikk meg til å føle meg som Indiana Jones. Idet hele tatt følte jeg meg som Indiana Jones stort sett hele den dagen. Kanskje unntatt da vi handla souvenirer. Å fly lavt over jungelen i det duse morgenlyset er så vakkert at du glemmer at du sitter i et fjortenseters propellfly som vingler. Og så kommer du til Tikal. Tikal er ikke til å tro. Tikal er byen som forsvant. Det gikk rykter om høye, hvite tårn som stakk opp over kjempetrærne i regnskogen. Midt på attenhundretallet klarte vestlige oppdagere å komme seg hit og kunne fortelle verden om kjempetempler og bautasteiner med eldgamle inskripsjoner. Nå har det vært utgravinger her i mange tiår og fortsatt holder de på. Det er seks utgravde templer på stedet, noen av dem over seksti meter høye. I tillegg er det hundrevis av andre bygningstrukturer. Store de også. Jeg er målløs og vet ikke hvor jeg skal begynne å fortelle. Tikal var et av de viktigste sentrene for den gamle mayakulturen. Det er bygninger i Tikal fra firehundre år før Kristus, de nyeste er fra ca år 900. Mayakulturen var en av sin samtids mest sofistikerte og avanserte kulturer. Og her levde de. I den samme varme, vibrerende jungelen som vi gikk i nå. Tenk deg jungellydene. Apekattene hang etter halen og ertet hverandre. En liten en prøvde å tisse på oss. En grønn kolibri suste forbi hodet mitt. En dorsk vaskebjørn stoppet foran oss på stien og kikket døsig opp. Jeg følte meg litt døsig selv. Varmen, fuktigheten og de massive synsinntrykkene. Jeg kikket etter papegøyer, men så bare digre, svarte gribber sirkle over trekronene. Best å svelge en slurk vann og skynde seg etter de andre. Allerede nå vet jeg at jeg kommer til å fortelle om Tikal mange, mange ganger seinere i livet mitt.
Siste havn i USA: Key West, Florida. The Florida Keys er gruppe øyer som ligger helt i sørenden av USA, og Key West er navnet både på byen og på øya som er er det kontinentale USAs sørligste punkt. Bare 98 miles til Cuba. Og Key West er en slags hybrid mellom amerikansk og karibbisk kultur. Jamaicansk reggae, en bydel med haitiere og cubanske sigarrullere. Amerikanere har ikke lov til å hverken reise til eller handle med Cuba, så sigarer fra Key West er det nærmeste de kan komme ekte cubanske sigarer. Ikke det at de bryr seg veldig mye om loven her i byen, så mange hasjpiper på utstilling i butikkvinduer har jeg aldri sett noen gang. Og slibrige meldinger på t-skjorter. Key West er stedet der cubanske båtflyktninger møter fulle amerikanske ungdommer på partytur fra fastlandet. Og du veksler mellom å bli sjarmert og irritert i gatene her. Du kan f.eks styre unna Margaritaville og de tusen millioner barene og heller kikke på sigarrullere og nyflettede hatter av palmeblad. Men varmt og vakkert er det. Avslappet. Hønene går løse i gatene som i små landsbyer i Karibien og du kan kjøre motorsykkel uten hjelm. Jeg kan tenke meg at stemninga i Key West var litt den samme da Ernest Hemingway bodde her på tredvetallet. Foruten turistene og souvenirsjappene. Han spytta jo ikke i glasset, han Ernest heller. Han drev med marlinfiske sammen med kompisen Sloppy Joe, som hadde en bar. Den baren finnes fortsatt. Mens jeg tok turen innom Hemingways gamle, fine hus på 907 Whitehead Street. Huset er nå et slags museum, og et ganske fint et også. Rommene og møblene står som de stod. Dette bildet er fra Hemingways skrivestue. Jeg tok et bilde av Hemingway sin do og de flotte flisene på badet hans også. Og de velfødde, blanke kattene som bodde der. Hemingway skrev visst i testamentet sitt at Snowball, favorittkatten hans, og Snowballs etterkommere skulle få bo i huset og bli tatt vare på. Det blir de til gangs. Nå er de femti stykker og alle er like late og blaserte og mette. De er litt spesielle katter, skipskatt tror jeg vi kaller det i Norge. De har en eller to klør ekstra. Det ser ut som de har votter på.
Jeg fløy ned fra New York til Orlando, og derfra til Port Canaveral. Der tok jeg inn på et strandhotell mens jeg ventet på at Fram skulle komme dagen etterpå. Et halvt minutt fra fine Cocoa Beach. 33 grader. Vannet var varmt. Pelikanene fløy lavt. Deilig å gå på stranda etter å ha fått ømme legger i New York. Jeg la meg ned og hørte på havet. For noen kontraster. Kvelden før hadde jeg stått på sinnsyke Times Square. Fram var innom Charleston mens jeg travet rundt i NYC. Her er et bilde derfra. Synd jeg gikk glipp av det, for det var visst spennende. Southern, hvis du skjønner hva jeg mener. Scarlett o´Hara! Ekspedisjonslederen spiste spare ribs og knipset dette bildet. Noe jeg absolutt ikke ville gå glipp av: besøket på Kennedy Space Center på Cape Canaveral. Det er her romferger og raketter skytes ut i rommet. Det er her astronautene trenes opp. Det er dette som er NASA. Mange tusen mennesker jobber med det amerikanske romfartsprogrammet her ute. Vi spiste lunsj med astronauten Story Musgrave. Han hadde vært seks ganger ute i rommet. Vi kunne stille spørsmål. Etterpå kunne vi bli fotografert sammen med Story. Ekspedisjonslederen presset meg til å stille opp. Jeg fikk latterkrampe. Jeg stod sammen med en astronaut under et amerikansk flagg. Det er det mest amerikanske jeg har vært med på noen gang, sa jeg til en av mine (amerikanske) medpassasjerer. Hun så uforstående på meg. Kennedy Space Senter parrer verdensrommet med patriotisme, de legger ikke merke til det selv, amerikanerne. Men okei. Kennedy Space Center er uforglemmelig. Når var du inne i en romkapsel sist? Eller så en ekte astronaut-do? Vi har alle en liten gutt inni oss, tror jeg. På Cape Canaveral går denne lille gutten bananas. Også så jeg tre alligatorer fra bussvinduet!
Klokka seks om morgenen stod vi på dekk alle mann. Det var disig grålysning og vi kunne se lysene fra Verrazano-Narrows Bridge og bebyggelsen langs Hudson River. Sola begynte å presse seg opp over horisonten over Staten Island og Brooklyn. Vi nærmet oss. Alle, inkludert amerikanerne, ja, kanskje særlig amerikanerne, var merkelig opprømte. Det var nesten litt nyttårsaftenstemning. Da vi gikk under Verrazano-brua, trodde jeg nesten vi skulle begynne å klemme hverandre. Nå kunne vi skimte Manhattans skyline. Og vi kunne se Frihetsgudinnen. Vi nærmet oss the Land of the Free. Jeg tenkte på alle immigrantene som har seilt akkurat, akkurat her og stått med hamrende hjerter innenfor lerretsskjortene sine. Kanskje syke og svekket av sjøreisen, som før i tiden kunne ta flere uker. Alice Munroe forteller i The View From Castle Rock om en av sine forfedre, som regnet en tur over Atlanteren som vellykket; bare tre stykker hadde dødd underveis. Og så skulle de gjennom systemet på Ellis Island. Gamle og syke ble sortert ut og sendt tilbake til Italia, Irland eller hvor de enn kom fra. Først Frihetsgudinnen med de store håpene, og så, rett etterpå, Ellis Island. Derfra kunne de se byen på andre siden av West River og drømme den amerikanske drømmen.
Over oss hamret et helikopter som Hurtigruten hadde leid inn for å ta bilder av MS Fram når hun seilte inn til New York for første gang. Det blitzet fra helikopteret. Vi kjente oss nesten som celebriteter. Vi hadde soloppgangen til styrbord, og Frihetsgudinnen og lille Ellis Island til babord. Foran oss nærmet veggen av skyskrapere seg. Den oransje ferja til Staten Island putret vant forbi oss i full fart. Losen lot kapteinen bakke Fram opp et stykke mot Brooklyn Bridge, og vi så rett inn i Wall Street, helt nært. Langt oppe i den trange gata kunne vi skimte Trinity Church. Skyskraperne raget over oss. Vinduer og blanke overflater reflekterte sollyset og byen liksom blinka mot oss. Vi så tomrommet etter Twin Towers tydelig fra vannet. Fra vannet ser du også at gatene er helt snorrette, de ser ut som de er skjært med kniv. Du kan nesten se tvers igjennom Manhattan fra sjøsiden.
Seiling er tingen i Newport. Newport pleide å være den stolte arrangør av America’s Cup, men den som skal arrangere den cupen, må vinne den. Overraskende nok vant australiere med en helt ny kjøldesign på åttitallet. De amerikanske seilerne ble like tatt på senga som norske hoppere da bokløvstilen kom. Siden har ikke America’s Cup kommet tilbake til Newport. Men masteskogen er imponerende tett i havna, og det er mange hyggelige cafeer å sette seg ned på for å se på folk, seilbåter og kjekke marinesoldater. U.S Navy War College er nemlig i Newport, og bidrar sikkert til at gatene ikke er helt forlatte i lavsesongen. Foruten seiling, dreier det seg om tennis og golf. Det finnes et eget tennismuseum her, og et Tennis Hall of Fame; med memorabilia og bilder av berømte tennisspillere. Jeg besøkte ikke det museet. Jeg satt i en Adirondackstol, spiste is fra Ben & Jerrys og så på folk. Alle gikk rundt i en typisk stil. Beige chinos, seilersko og skjorter med armene bretta opp. Jeg tenkte at det må være på disse kanter de fant opp kleskoden casual. Newport har en litt stygg fortid som pirathavn på syttenhundretallet og jeg hadde håpet på et piratmuseum, men neida. Ikke stort om at Newport slo seg opp på slavehandel heller. Philip sa til meg at de ville fortrenge slikt i Newport. Spør du dem om en viktig historisk begivenhet, vil de kanskje si at det var her Tiger Woods ble proff golfspiller. Nei, nå er jeg slem. Newport er koselig. Avslappet. Men det hadde gjort seg med et piratmuseum.
Har du sett Haisommer-filmene? Da vet du hvordan det ser ut på øya Martha´s Vineyard. Lutter idyll. Strender, seilbåter, pittoreske fyr, sedertrær og sirlig dekorerte småhus. Et deilig feriested, rett og slett. Men Martha´s Vineyard er også kjent for de tingene som slår sprekker i idyllen. Haisommer-filmene er et eksempel, tragiske ulykker med Kennedyfamilien et annet. Kennedyene er det nærmeste du kommer kongelige i USA. Den kjekke John F. Kennedy Jr., kronprinsen, styrtet med småflyet sitt ved Martha´s Vineyard for noen år side, og senator Edward Kennedy kjørte ned og drepte en kvinne her på sekstitallet. Stor skandale. Men nok tabloidstoff. På Martha´s Vineyard begynte det med ren kolonisering og misjonering av de innfødte indianerne, men det tok av med hvalindustrien på begynnelsen av attenhundretallet. Før man fant petroleum, brukte alle olje og fett fra hval til lamper, fyring og smøring. Martha´s Vineyard og naboøya Nantucket sendte hvalfangere ut i hele verden og opplevde en gullalder. Hvalfangerskuta Pequod i Moby Dick gikk ut fra Nantucket, hvor forfatteren Hermann Melville selv hadde vært hvalfanger. Ei fantastisk bok. På Martha´s Vineyard bosatte de rike hvalskuterederne og kapteinene seg i Edgartown. Nå er Edgartown så posh og perfekt at du får lyst til å gå hjem og dusje og føne håret før du går rundt i gatene der. Da var nok Oak Bluffs, en mil unna, mer etter mitt hjerte. Oak Bluffs er kjent for The Camp Grounds, et område med gamle, vakre, litt smågale sommerhus som de kaller ”gingerbread cottages”, etter en kake amerikanerne er glade i. Veldig sjarmerende, men ikke billige, de heller. Vi syklet rundt med en lokal guide, ekspedisjonslederen og jeg. Guiden hadde kanskje sett for seg en slapp runde med makelige turister (det hadde jeg), men dengang ei. Ekspedisjonslederen fortalte guiden at han syklet hver dag hjemme og så tråkket han på som om det gjaldt livet. Guiden stoppet, tok på seg sykkelhjelmen, syklet på litt og la seg i dragsuget til ekspedisjonslederen. Jeg følte plutselig at jeg var med i Tour de France. På verdens roligste øy, med verdens fineste solnedgang foran oss. Veldig romantisk.
En vanlig morgen på cruise er slitsom. En ting er å velge blant alle godsakene på frokostbuffeen, en annen ting er å finne hva du har lyst til å gjøre den dagen. Rusle rundt der båten har lagt til kai? Bli med på en guidet ekskursjon, og i såfall hvilken? Sitte på dekk og lese en god bok? Eller ta seg en tur på egen hånd? I går valgte jeg det siste. Vi hadde lagt til kai i Gloucester, en bitteliten by ved kysten som fungerer som havn for storbyen Boston. Jeg ville inn til Boston, men en nitimers guidet tur med historiske steder fristet liksom ikke i dag. Så jeg satte meg på lokaltoget og tok meg en tur på egen hånd. En times reise fra idyllisk suburbia ved kysten til grått grafittilandskap som bare venter på å bli by. Toget slingret seg sakte avsted. Jeg trommet med fingrene og leste om Boston. Frihetens krybbe. Det er det amerikanerne kaller Boston. Det var her spirene og stilkene til den amerikanske revolusjonen grodde. Det var her de kvitta seg med grådige England for godt og ble De forente statene. Alle amerikanske barn kan denne historien på rams. Spør hvem som helst av dem om the Boston Tea party, the Boston Massacre og Paul Revere sin ridetur om natten, og de kan svare deg. Dette er mytiske hendelser i amerikansk historie og i sentrum stod Boston. Jeg fant ut at jeg ikke kunne besøke Boston uten å lukte litt på den amerikanske revolusjonen. Og det kan man gjøre ganske enkelt og greit ved å følge the Freedom Trail (”Frihetens rute”) i downtown Boston. Du følger en rød strek på fortauet og kommer fram til de forskjellige historiske stedene. Og det er ikke snakk om en kort tur i parken her, ruta går nesten over hele downtown og Boston er en stor by. Jeg var fast bestemt på å få til hele runden på den korte tiden jeg hadde og gikk ut i kjapp passgang. Bare for å oppdage at de enkelte stedene ikke sa meg så mye, fordi jeg ikke kjenner historien godt nok. Ja, jeg var utenfor huset til Paul Revere. Jeg syntes ekornene utenfor huset til Paul Revere var søte. Frihetens rute ble et slags orienteringsløp for meg, der det var stas å krysse av postene på lista. Innholdet gikk meg litt hus forbi, og det er synd, for egentlig er jeg slett ikke uinteressert i den amerikanske revolusjonen. Tvert imot. Jeg tror den historien kan si oss noe om hvem amerikanerne er, hvorfor de tenker som de gjør. Uansett. Jeg fikk verdens beste unnskyldning til å hoppe av ruta. I en park danset en gjeng med unge gutter hip hop og rappet. The Breeze Team kalte de seg. Skal du til Boston noengang, så må du google disse. Fantastisk. Jeg ble stående til jeg måtte løpe til togstasjonen. Det var såvidt jeg hadde penger til togbilletten, for jeg hadde ukritisk slengt en neve dollar oppi capsen til gutta. Det var verdt det. Yo, man!
Her er Asbjørn fra Rosendal og atlanterhavshummeren fra Bar Harbor. Jeg skulle ha filmet da han fikk hummeren til å stå på hodet. Nå er hummeren spist. Asbjørn vil gjerne hilse hjem til V.B og B.B. Vi snakkes på MSN ☺ hilsen M.F (morfar)
I gamledager het Bar Harbor Eden. For lenge, lenge siden fisket de kanskje litt, men så fant de på noe lurt. De fant på turisme. Eller var det kanskje de rike selv som fant opp rekreasjon? Uansett. Allerede i 1855 ble det første hotellet bygd i Eden, og det var startskuddet på et våpenkappløp hvor det gjaldt å ha det flotteste sommerhuset. Berømte familier som Vanderbilt og Rockefeller hadde mildt sagt mulighet til å heve standarden, og det gjorde de. De kalte det ”cottages”, jeg ville kanskje heller kalt det slott. På et vis syns jeg det passer bra å ha Bar Harbor som første stopp i USA. Her kommer du i direkte kontakt med den eldgamle amerikanske drømmen, den om rikdom og innflytelse. De fikk muligheten til å vise det her, de som hadde fått det til. Nå er den berømte feriekolonien en liten by med nesten fem tusen innbyggere. Det er egentlig ikke så mye å se på her. Byen satser fortsatt på turisme, og det er faktisk litt av en stemning der, livlig og pulserende. Cafeer og restauranter i hopetall og alle har en ting øverst på menyen: hummer. Bar Harbor ligger på ei kyststripe der de humrer etter amerikansk atlanterhavshummer. Faktisk er hele byen hummergal. Jeg skulle for skams skyld kjøpe en liten hummermagnet på en av de mange souvenirsjappene. Det tok sin tid. Det var nesten fem hundre forskjellige magneter med hummer på å velge mellom. Minst. Så var det klart for et spesielt oppdrag for en spesiell gjest ombord. Jeg skulle kjøpe med en hummer. En levende hummer. En diger, levende amerikansk atlanterhavshummer. Selgeren plukket ut den største han fant og jeg gikk rundt i byen med en plastpose med en levende hummer i. Innimellom sparket den meg på låret. Hummeren var til Asbjørn, som går glipp av hummersesongen hjemme for å være med Fram til Antarktis. Asbjørn klappet hummeren på ryggen, sa det var en jentehummer og fikk den til å gjøre triks. Dagens absolutte høydepunkt.
2653,115 kilo sprengstoff. Lastet ombord på ett eneste skip. Første verdenskrig pågikk i Europa og det franske frakteskipet Mont Blanc skulle gå med eksplosiver til de allierte styrkene på andre siden av Atlanteren. Det sprengstoffet skulle aldri komme fram. Istedet gikk det i lufta da Mont Blanc og det norske skipet Imo krasjet inn i hverandre i Halifax havn. Den dag i dag er dette den største menneskeskapte eksplosjonen gjennom tidene, unntatt atombomben. Eksplosjonen i Halifax havn drepte to tusen mennesker. Seks tusen mennesker ble skadet og store deler av Halifax ble grunnet med jorden. Jeg kan love deg at dette var helt umulig å forestille seg da jeg ruslet langs havnepromenaden i Halifax i dag. Halifax har en av verdens største naturlige havner og havnepromenaden er slik det sømmer seg. Et slags Aker brygge på anabole steroider, men mye, mye koseligere. Skarvene tørket vingene sine i det varme været, endene tagg belgian waffles av turistene og utekafeene var passelig fulle av folk. Foran Fram lå en røslig båt med to og et halvt tusen passasjerer ombord. Båten minnet meg om Tromsdalstind. Lenger bort traff jeg på Theodore Tugboat, som må være tvillingbroren til slepebåten Elias. Den så prikk lik ut. Samme øynene. Men det var en annen båt jeg hadde i tankene. Om du ikke har hørt om Mont Blanc og Imo, så har du hørt om denne. Titanic sank rett øst for Halifax i 1912 og byen spilte en viktig rolle i redningsarbeidet. Nå kan du se ting og tang fra Titanic på det fine og innholdsrike Maritime Museum of the Atlantic. Blant annet en dekkstol fra første klasse, og en bit av portalen inn til restauranten. Titanic har en mytisk tiltrekningskraft, og dekkstolen fikk liksom et magisk skinn over seg. Stolen hadde ikke gått ned med båten. Den fløt visst. Husker du den scenen fra filmen hvor Leo og Kate holder seg flytende i vannet? Grusomt. Nei, nå var det på tide å bevege seg oppover i byen og døyve all neutisk dramatikk. Halifax ser kanskje litt bråkjekk ut med alle de digre skyskraper-bank-kjempene sine, men innimellom står de gamle, små trehusene og liksom lener seg inn til de store. Jeg skulle egentlig gå til the Citadel, et gammelt klokketårn midt i byen, og ta bilde av havna derfra. Men jeg kom ikke så langt. Jeg spiste pannekake med lønnesirup i stedet.
Sydney hadde kullgruvedrift. Sydney hadde en av verdens største stålfabrikker. Sydney hadde en gang et hockeylag som spilte i NHL. Nå har Sydney verdens største fele. Ja, du leste riktig. Fele, som i fiolin. Den er stor som Senjatrollet og står på kaia. Du kikker på den og går inn til byen. Byen har brede gater og alléer med store lønnetrær. Byen døser i høstsola. Eller kanskje den døser hele tiden, jeg har følelsen av at det ikke skjer så mye i Sydney. I en av gatene møtte jeg Philip, en medreisende som jeg ofte prater med. Han reiser Amerika rundt i fotsporene til store historiske menn han beundrer, general Custer for eksempel. Philip sa at Sydney ser ut som en hvilken som helst amerikansk småby. Han hadde vært på byens kasino og tapt tyve dollar, sa han. Sola varmet. Jeg kjøpte meg en iskaffe og satte meg i parken. Jeg bestemte meg for at jeg iallefall ikke skulle ha bilde av den fela på bloggen. Det er noe trist med den fela, tenkte jeg. Sydney er et av mange industristeder som må begynne på nytt. Og så lager de verdens største fele? Turisme er en satsning, og mange av medpassasjerne mine var på busstur på nordspissen av øya Cape Breton idag, som Sydney også ligger på. Der var det veldig vakkert, klipper ned i sjøen, strender og seler. Jeg gikk gatelangs og prøvde å finne et eller annet. Kanskje et tegn på liv. I butikkvinduene var det halloweenutstillinger. Jeg fikk en følelse av at de gledet seg til halloween i denne byen her. Litt spenning. Jeg tror de lager gresskarlyktene i god tid. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til båten og sende noen mailer. Ved kaipromenaden fant jeg et tre med epler som var bittesmå, mindre enn valnøtter. Villepler, sa amerikanerne. På kaia stod et lite korps og spilte for oss, en godt voksen dame sang. De spilte lenge og entusiastisk. Uten fele.
”We are a part of France that is very close to Canada”, sa bussjåføren som kjørte oss fra kaia inn til den lille byen Saint Pierre i dag. Han sa det på akkurat samme måte som han kroverten i tv-serien Allo, Allo ville sagt det, mens han nonchalant styrte bussen med ei hånd og holdt mikrofonen i den andre. Så etter å ha seilt over Atlanteren er vi plutselig i Frankrike? Merkelig. Alle vet at Canada er delt i en fransk og en engelsktalende del. Men øygruppen Saint Pierre og Miquelon er faktisk fransk biland, og ingen må tro at de har noe som helst med Canada å gjøre. Det skal de ha seg frabedt, franskmennene. Her har de snakket med normandie-dialekt i mange hundre år, og valutaen er euro. Og landskapet og bebyggelsen ligner på Finnmark. Forblåst, røft. Så hvorfor skulle franskmenn klore seg fast her? Det har med torsken å gjøre, selvfølgelig har det det. Fransk-baskiske fiskere begynte å fiske i området her på sekstenhundretallet og etterhvert bosatte de seg permanent. I flere århundre gikk øygruppen vekselsvis mellom å være på fransk og engelsk hånd. Dere vet jo at det meste av landet franskmennene bodde på i Canada, ble innlemmet i Canada på et eller annet tidspunkt. Saint Pierre og Miquelon fikk de beholde, for å ha en lun havn til fiskebåtene sine. I går fikk jeg refs av ekspedisjonslederen fordi jeg flåsete (sa han) skrev at folkene på Newfoundland lever av å fiske. Det gjør de ikke. Havet er tomt her, og i 1992 ble det innført et moratorium som forbød torskefiske på ubestemt tid. Det gjelder også fiskebankene utenfor Saint Pierre. Nå lever samfunnet på subsidier fra den franske stat, mens de drømmer om å finne olje. I mellomtiden har de laget et vakkert og rørende museum av øya Ile aux Marins (Sjømannsøya), hvor det før i tiden var et putrende, lite fiskersamfunn. I bygningene på øya har de samlet ting fra den tida da masteskogen stod tett i havna. Sjømannskjorter med striper på, seil i kurver, redningsbøyer, steikeovner, gyngehester, klasserom, krushunder. Ja, jeg vet det høres ut som typiske museumsgreier. Men det er noe med måten de har gjort det på her, som gjør at tingene står fram og forteller historier. Jukeboksene for eksempel. Gjennom tidene har seks-sju hundre skip forlist i det ureine farvannet utenfor Saint Pierre. Vrakplyndring har derfor alltid vært en bigeskjeft for ivrige fiskerhender her ute. I 1971 gikk en båt som skulle frakte Wurlitzer jukebokser til Tyskland på grunn, og kaptein og mannskap forlot båten. Dagen etterpå hadde alle fiskerne i mils omkrets installert jukeboks i fiskerhusene sine. Under den berømte forbudstiden i USA syslet fiskerne med en annen bigeskjeft. Corleone og co. hadde gedigent opplegg på Saint Pierre, for hit kunne de lovlig importere sprit og så smugle den inn i USA. Historie og historier! Og croissanter og petit fours, kanskje de beste jeg har smakt noen gang. Vi gikk tilbake til båten med store, hvite esker med kaker under armen. Om jeg blir sjøsyk i natt, har jeg meg selv å takke.
Blå himmel, blått hav. Små fiskebåter duppende på vannflata i en skjermet bukt omgitt av myke fjell i høstfarger. Idag seilte vi inn i en idyll. St. John´s påberoper seg å være den eldste byen i Nord-Amerika, og hvem kan klandre nybyggerne for å ville bo akkurat her? Den berømte oppdageren John Cabot kom til denne fine bukta i 1497 og siden da har det bodd folk her. Et rikt torskefiske lokket tusenvis av unge immigranter fra England og Irland hit på 1700-tallet. Idag bor det litt over hundre tusen mennesker i St. John´s, og jeg tror de livnærer seg på fiske, olje og gass. Jeg glemte egentlig å spørre om akkurat det, for jeg ble så opptatt av et par digre, hårete ”locals” som møtte oss på kaia. For meg har Newfoundland fram til nå bare vært et sted de kjente newfoundlandshundene kom fra. Jeg er sikker på at du vet hvordan de ser ut. Så store at de ser ut som kortbeinte, tjukke hester på litt avstand. De ble egentlig brukt av fiskerne til å hjelpe til med å dra inn garn og hente fortøyde båter. Sies det, iallefall. De to sjarmørene på kaia var ansatt i turistnæringen og jobbet proft med å ønske oss velkommen til Newfoundland. Smart, ikke sant? Hunder jobber gratis og smelter hjerter nådeløst. Ikke det at turistrådet der må ta i bruk desperate triks for å fange turistenes interesse, tvert i mot. Denne lille byen er en liten buljongterning av storslått historie. Bare det at det første trådløse radiosignalet over Atlanteren ble tatt i mot her! Det skjedde i 1901, og han som satt og ventet på signalet het Marconi. Han satt oppe på Signal Hill, en fjelltopp i innseilinga til byen. Det er der de to nederste bildene er tatt fra. Fantastisk utsikt til det store havet vi nettopp har krysset, ned til byen i bukta og til Cape Spear – det østligste punktet i Nord-Amerika. Så gikk vi ned til St. John´s i finværet, kjente på sjøbeina og spiste blåbær. Merkelig så lik floraen er ved første øyekast; rognebær, krekling, blåbær, villnype, blomster jeg ikke vet navnet på. Men så bøyer du deg ned og ser at det likevel er annerledes. Rognebær vokser på busk, ikke på tre. Blåbæra har spisse blader, kreklingen er mindre. Og villnype har jeg vel egentlig ikke sett før, nype kjenner jeg fra hagen til mormor. Jeg smakte på det meste jeg fant. Australierne jeg gikk sammen hadde ikke for vane å smake på ting i naturen sånn helt uten videre. Der nede er jo det meste giftig og dødelig. Eller kanskje bare de la merke til hvor mange som luftet hundene sine i det høstfine området. Ellers kan jeg nevne at St. John´s har et fluvarium. Det skal jeg besøke neste gang jeg kommer hit, ryktene på båten sa det var så bra. Vet du ikke hva et fluvarium er? Uffda.
Denne kjekkasen er en liten falk, og han kom sannsynligvis ombord i Cork. Nå har han blitt med oss over Atlanterhavet snart, og på veien har han spist to spurver som også snek seg ombord i Irland. Helt sant. Det har altså utspilt seg litt av et drama her under atlanterhavskryssinga, mens jeg selv har ligget mest til køys og vært sjøsyk. Jeg føler meg nesten som en blindpassasjer selv, her jeg ligger på tredje dekk og ikke deltar på noe av alt det som faktisk foregår på båten under overfarten. Foredrag, filmer, quiz og happy hour. I går var det nærmest flatt hav, og jeg måtte for skams skyld føle meg ganske bra. Og sulten. Ekspedisjonslederen geleidet meg opp i restauranten for lunsj og jeg spiste et halvt rundstykke med smør på, mens jeg konsentrerte meg om å ikke se ut gjennom vinduene hvordan horisontlinja hele tiden gikk opp og ned. Ekspedisjonslederen spiste forskjellige typer sild og tok seg en pris snus. Gulp. Visse personer ombord har begynt å kalle meg the bunk blogger, som skulle bety noe sånt som køye-bloggeren på norsk. Jaja. Akkurat nå føler jeg meg nesten litt heltemodig her jeg ligger med ryggen mot vannet og skriver. Vi nærmer oss fiskebankene på Newfoundland og det er storm!
Etter ei sjøsyk natt begynte jeg å bli meg selv igjen da vi seilte oppover elva Lee mot Cork i morges. Jeg bestemte meg kjapt for at dagen måtte tilbringes på apostlenes hester, og iallefall ikke på et gyngende transportmiddel som buss. Jeg spratt av gangwayen og tok peiling på det høyeste kirkespiret jeg så. Høye kirkespir har en tendens til å føre deg rett inn i et gammelt område av en by. Det er et fint utgangspunkt for oppdagelsesferd. Jeg endte opp ved St. Finbarres katedral, som minte meg litt om Nidarosdomen. Når jeg tenker meg om, minner de fleste katedraler meg om Nidarosdomen. St. Finbarres ble ferdigstilt i på attenhundretallet, men reist på et sted hvor det har vært kristent kirkested sammenhengende i over tusen år. Jeg kunne ikke kommet nærmere selve hjertet av Cork. Det var her munken Finbarr grunnla klosteret som senere skulle bli bosetningen Cork, nå den tredje største byen i Irland. Bare Dublin og Belfast er større. Jeg spiste et eple på en gravstein og så rusla jeg rundt i trange gater med skilt på både gælisk og engelsk, unngikk trange smug og kikket litt etter en festning som skulle ligge i nærheten. Den fant jeg, men ikke før jeg hadde gått på et Sinn Fein-kontor. Av en eller annen merkelig grunn ble jeg litt perpleks av akkurat det, som om jeg hadde avslørt noe hemmelig. Jeg ble stående en stund og lese på plakatene, men torde ikke ta et bilde. Når jeg etterpå fortalte det til ekspedisjonslederen lo han og sa at det var jo ikke annerledes enn å gå seg på f.eks kontoret til Senterpartiet. Og det jo helt sant, Sinn Fein er et vanlig politisk parti. Men det har kanskje sammenheng med det jeg skrev om fra Derry – vi har hørt så ofte og så lenge om urolighetene her og Sinn Fein har blitt litt mytisk, forbundet med noe skremmende. Well! På bykartet mitt så jeg at jeg ikke var langt unna The English Market. Nei, nå lyver jeg. Jeg er skitdårlig med kart. Til en viss ekspedisjonsleders store irritasjon orienterer jeg meg ofte etter et slags askeladdprinsipp. Og det syns jeg fungerer. Idag fant jeg The English Market. En eldgammel, innendørs markedshall for mat. En fantastisk stemningsfull plass å surre rundt, smake på mat og snakke med folk. Et kort øyeblikk trodde jeg at jeg hadde to fulle menn etter meg, at de tullesnakket til turisten foran seg. Men så var det bare to vanlige menn som førte en vanlig samtale på gælisk. Komplett uforståelig. Litt fresende. Og nå må du se filmen jeg har lagt inn på denne posten. Vi har hatt irske musikere og dansere ombord her i kveld. Riverdance! Han gutten som danser er verdensmester i sin aldersgruppe. Jeg ble både rørt og imponert på samme tid, jeg.
Midt blant de britiske øyene ligger Isle of Man. Jeg liker å tenke på den som ”menneskeøya”, men neida – opprinnelsen til Man-ordet er diffus og norrøn. Det var norske vikinger som bosatte seg her aller først, og de regjerte øya fram til tolvhundretallet. Da overdro kong Magnus VI øya til Skottland. Synd. For det er slik ei fin øy, og kjempepopulær som feriemål for folk i Storbrittania. Litt som Danmark er for oss nordmenn. Byen Douglas ligger i ei bukt, og bukta har ei lang, hvit sandstrand. Og strandpromenade! En ordentlig strandpromenade med lykter, iskremselgere og palmer. Det ser skikkelig fransk rivieria ut. Jeg tror palmene er plantet for å understreke en slags følelse av badeferie og paradis, litt for å skjule det faktum at det faktisk er Irskehavet som slår inn her. Og ei dame ombord fra New Zealand kunne avsløre at palmene ikke var palmer, men en spesiell type gress fra New Zealand! Som tålte alt mulig! Men strandpromenaden er knallfin, og alle husene du ser i bakgrunnen er for det meste små hoteller. Og på veien ved siden av promenaden går det en trikk som blir trukket av hester. Det sjarmerte meg litt. Sånn trikk kunne jeg tenkt meg at vi fikk i Tromsø. Snakker om lite co2-utslipp. Ellers så tror jeg de gjør litt som de vil på Isle of Man. De har selvstyre under den engelske kronen (dronningen er faktisk Lord Of Mann, det syns jeg er litt vittig), og har gitt seg selv alle mulige slags skattefordeler. På havneterminalen så jeg turistrådet på øya oppfordre folk til å føle seg frie og bildet viste to gentlemen med store motorsykler og store glis. Så det er mulig det er lov å råkjøre her også. På feil side av veien! Jeg vet jo i hodet mitt at det er venstrekjøring her, men kroppen min kan liksom ikke godta det. Selv om jeg konsentrerer meg skikkelig, blir jeg støtt og stadig nesten ihjelkjørt når jeg krysser gata i byer som Douglas. Jeg ble nok helt hjernevaska av Trygg Trafikk som førsteklassing. Tenk på det du, når du ser bildet av hestetrikken ovenfor og ikke syns det er noe spesielt bra. Det bildet risikerte jeg livet for.
Everything here is double sided, sa guiden i dag. Her, i Londonderry eller Derry, som byen også kalles, går grensen mellom republikken Irland og Nord-Irland. Og dermed også en frontlinje i en krig som har vart i hele min livstid, og som ble avsluttet for bare kort tid siden. Og når noen kaller byen Derry, er det ikke en forkortelse for Londonderry, men et politisk statement. Derry er fra det gamle irske ordet ”doire”, som betyr eikelund. De eldste settlerne kalte byen Doire Calcaich, og byen ble hetende Doire/Derry. Så kom britene i 1630, og kalte byen Londonderry. Da skjønner du at den som kaller byen Derry, er en nasjonalist av en eller annen sort, kanskje republikaner. And so the story goes. IRA, bomber, terror, Sinn Fein, kampen for selvbestemmelse, en kamp som er fire hundre år gammel, men som blusset opp og eksploderte i 1968. Etter det har vi sett utallige tv-bilder av bomba hus og løpende mennesker fra Nord-Irland. Bloody Sunday i 1972 var i Derry. Ta fram den gamle U2-plata di og hør sangen på nytt. Du merker når du går i gatene her at byen liksom er litt forherda; alle butikkene har tunge jerngitter, de unge guttene har crew cut og kaster sneipene på gata og venter på at pubene skal åpne. Nå skal jeg ikke overfortolke dette, det er bare det at kontrasten til gårsdagens koselige Oban føles stor. Afternoon tea kunne jeg bare glemme, det jeg fant var stappfulle puber med fotball på skjermen. Ingen souvenirsjapper, ikke store stativer med postkort fra byen. De er ikke overvettes vant med besøkende i disse områdene, naturlig nok. Men det begynner å ta seg opp med turisme og dermed sårt tiltrengte tilskudd til økonomien her. Fram har vært litt av en severdighet her i dag, mange har tatt turen innom havna og kikket på båten. Og siden det tross alt er en maiden call – det vil si første gangen en båt legger til kai i ei havn – kom ordføreren ombord og hadde med seg irske dansere og greier. Men det som fascinerte meg mest, var alle menneskene langs elvebredden (ja, Londonderry/Derry ligger ved ei elv) da vi dro. Det fikk meg til å tenke på alle gangene irene har stått og vinket til store skip som skal over Atlanteren. Alle de har mistet og lengselen ut, de som dro og de som ble igjen. I en bokhandel i Derry plukket jeg med meg The View from Castle Rock, den nyeste boken til Alice Munro, hvor hun forteller om bestefaren som tror han kan se det mytiske Amerika fra Castle Rock ved Edinburgh. Jeg stod selv på klippene ikke langt fra det irske Castle Rock i dag. Storhavet slo inn mot klippeveggene langt der nede, og innimellom klippene var det fantastiske hvite strender, slike strender som helten strander på etter dramatiske skipsforlis. Vi besøkte en slottsruin som en gang holdt skanse mot vikinger og andre røvere fra havet. Også var vi og så The Giants Causeway, et merkelig geologisk fenomen hvor basalt og kleberstein former små heksagoner i et perfekt mønster, over et stort område. Det så ut som et puslespill for ja, nettopp – kjemper. ”Causeway” betyr ”stor vei” eller noe sånt, og det har med legenden knyttet til stedet å gjøre. Den kan du lese om på Wikipedia hvis du vil. Der kan du også lese at the Giants Causeway er på UNESCOS world heritage site-liste. Jeg hadde håpet at ekspedisjonlederen ikke skulle bli med ut dit i dag, for vi konkurrerer litt om hvem som har flest world heritage-sites. Han leder med et par stykker, den skiten.
Det er spennende med klaner og kriger og slott og lorder. Men i dag fikk jeg litt historie-overload. Jeg som har historie mellomfag og alt. Guiden var helt super, det var ikke det. Men rundt hver sving dukker det opp et nytt slott med en fantastisk historie, med slekter som har bygd det og slekter som har beleiret det. Campbellene som alltid har kriget mot Stuartene, og alle skotter som alltid har kriget mot engelskmennene. Jeg har ikke så god kondis på sånt. På stormenn og helter. På bussturen til Inveraray castle ble jeg heller merkelig opptatt av det fine, skotske kveget. Highland cattle heter det. De er skikkelig langhåret og har store, runde ører med krøller på. Jeg dultet borti ekspedisjonslederen hver gang vi kjørte forbi et ekstra fint eksemplar av sorten. Men når jeg spurte om han kunne spørre busssjåføren om vi kunne stoppe for å ta bilder av dem, så han bare strengt på meg. Vi hadde et slott å rekke oppi høylandet. Slottet het altså Inveraray, og eieren er lorden av Argyle. (Han er en Campbell). På slottet så vi på vakre tapeter, porselen, gullkarafler, flere rom fulle av gamle våpen og rustninger. Malerier av alle lordene og lordinnene overalt. Så kom vi til et lite rom som var viet den lorden som lever nå, med bilder fra bryllupet hans og diverse utklipp fra de notoriske engelske sladderbladene. Fin kontrast til de mørke, digre portrettene må jeg si. Lorden har nettopp hatt en popfestival på slottsmarkene og det forklarer muligens det slitne utrykket til slottsgartneren. Resten av dagen tuslet jeg rundt i Oban. Med skikkelige sea legs, det vil si at bakken beveger seg under meg når jeg går. Ubehagelig. Det hjelper ikke at det skingrer sekkepipemusikk ut av annenhver butikk man går forbi. Jeg gikk ned til havnen og kjøpte fish´n chips. Folk satt på rekke og rad og spiste fish´n chips der nede. Utrolig godt! Hvorfor spiser vi ikke mer sånn hjemme? Seipanetter blir liksom ikke det samme. Jeg har aldri trodd noe på at måkene i Tromsø er spesielt frekke, som noen påstår. Men det er de. Her i Oban satt måkene pent på avstand og på geledd, som veloppdragne femtitalls-barn. Bare en førerhund ble i overkant fristet der han geleidet en blind dame langs kaia. Men det gikk bra. Og whisky-destilleriet hoppet jeg over, forresten. Det kostet ti pund å gå inn (da fikk du rabatt på whiskykjøp) - de pengene brukte jeg heller på afternoon tea og shortbread på kafeen vis a vis. Hyggeligere å nippe te med melk i og bli på nikk med gamle damer i rosa tweed, enn å rølpe med gutta inne på whiskysenteret. Eller prøvesmaking, som de kaller det. Jaja. Jeg tror det var i Skottland de oppfant male bonding.
Noen ganger er det en skikkelig opptur å komme til et sted du ikke hadde vurdert å dra til i det hele tatt. Hebridene er et sånt sted. I morges la vi til kai i Stornoway, en liten by på øya Isle of Lewis i Ytre Hebridene. På disse øyene har det bodd mennesker i flere tusen år, lenge før vikingene kom og raidet kystene her. Se på det øverste bildet. Det er The Callenish Stones. Digre steiner satt opp i sofistikerte formasjoner – for fire tusen år siden! Som guiden vår stolt påpekte; da London bestod av femti skitne leirhytter, fantes det et rikt utviklet og tallrikt samfunn på Hebridene. Et samfunn som hadde makt og overskudd til å sette opp flere slike steinformasjoner over et stort område på øya Lewis. Hva steinene er blitt brukt til, vet man ikke helt sikkert. Fordi steinene forholder seg til hvordan sola og månen står i en syklus, regner man med at formasjonene iallefall utgjør en kalender til å måle år, måneder og dager med. Spennende, ikke sant? Selv tror jeg at jeg må lese mer om dette, guiden snakket engelsk med heftig aksent og det var ikke bare-bare å henge med i svingene for en skarve trønder. Sytti prosent av beboerne på Hebridene snakker gælisk, og aksenten på engelsken blir ultraskotsk. Et og annet norrønt ord er også i bruk, som dal og laks. Vikingene la ikke bare igjen ord og gener, norrøn byggeskikk var faktisk svært lenge i bruk på treløse Hebridene. Vi besøkte et slikt steinhus, som ble bygd i attenåttiårene og bebodd fram til sekstitallet. De kaller slike hus ”black houses”, svarthus, fordi halmtaket trenger konstant varme for å ikke bli for tungt og falle sammen. Derfor hadde de grua gående hele tiden, og huset ble sotfarget etterhvert. Det de fyrte med, og fortsatt fyrer med, er torv. Store deler av øyene her er myr, så her er det nok å ta av. I myrene går tusen millioner sauer, og av saueulla spinner de tweedstoff. Det berømte Harris tweed kommer herfra. Vet du ikke hva Harris tweed er, så har du handla for mye på H&M. Innimellom myrene er det fjorder og laguner og innsjøer, og i disse er det laks og ørret. Hebridene er selve fiske-paradiset, eller rettere sagt; fisker-paradiset. Og da har jeg ikke nevnt at de selger whisky som Laphraig, Lagavulin og Oban på hver eneste lille nærbutikk. Whisky må til i et fisker-paradis, slik jeg har forstått det på ekspedisjonslederen. Regner med det blir mer whiskysnakk imorgen, da kommer vi jo til selveste Oban i Skottland. Fram til da: tenk på om du ikke skal ta turen til Hebridene en gang. Det er så annerledes. Litt sånn på siden av verden. Jeg gikk rundt i Stornoway og følte meg fjollete fordi jeg ville ha en kaffe latte. Sånt har de ikke her. Det ble en afternoon tea på County Hotel istedet. Sammen med gamle damer som drakk te og spiste scones med hatt på de hvite krøllene. Fantastisk.
Nord-Atlanteren skinner som sølv og havhestene seiler på termalvindene skipet lager. De har bestemt seg for å følge oss helt til Hebridene, tror jeg, og så følger de kanskje et annet skip tilbake? Havhester lever på havet, og er faktisk i slekt med albatrossen. De har det samme systemet for å filtrere saltvann på nebbet sitt. Av og til, hvis du kommer nært nok, kan du se en størknet dråpe salt hengende på nebbet, og det kan nesten se ut som de gråter. Men det gjør de nok ikke. Havhestene er i sitt rette element her langt til havs. De sover på havoverflata, og finner det de liker i matveien. Bare når de legger egg og fostrer opp ungene sine, er de på land. Da kan de nesten ikke vente med å komme seg til sjøs igjen. De sparker ut tjukkasungen fra reiret så fort de kan, selv om ungen hverken kan fly eller svømme. Ungene lander i havet nedenfor reiret, og blir liggende og flyte på flesket noen dager før de begynner å padle ut dit hvor de skal tilbringe resten av livet. Tradisjonelt er det kalas på Island og Færøyene når havhestungene dupper på havoverflata, så nært land. Det er bare å plukke opp delikatessene med en håv. Det gjelder å spise dem før de begynner å smake tran, som sjøfugl gjerne gjør. Fullt så tilpasset til havet som havhestene er ikke vi menneskene. Derfor har vi hatt obligatorisk safety drill ombord i dag. På signal gikk vi til møtepunktet ved livbåtene og så ble sikkerhetsutstyret demonstrert. Natasha har på seg en dress som isolerer kroppen og hindrer varmetap inni livbåtene. De amerikanske herrene fulgte nøye med, både på hvordan man tok dressen på og hvordan man tok dressen av.
Fem hundre meter ut fra Reykjavik havn kjente jeg kvalmen komme. Det var bare å begynne å ete av lasset med sjøsyketabletter. Ekspedisjonslederen sier Fram er en særdeles sjøsterk båt og at de fleste passasjerene er oppe og går. Jo takk, du. Jeg tør ikke tenke på meg selv ombord på den gamle Fram, Nansen sin Fram, som mer var bygd for skrus opp fra isen enn for å bryte dønninger kjapt og effektivt. Natta gikk på et vis, og da vi passerte den lille lavaøya Surtsey tidlig i morges, var jeg dessverre ikke kapabel til å gå på dekk for å ta en titt. Øya er Islands nyeste tilkomst av land og ble skapt av et vulkanutbrudd i 1963. Jeg husker vi hadde om Surtsey i o-fag på barneskolen. Vi så en film, tror jeg, med glødende lava, røyk og en oppglødd fortellerstemme. Det var spennende saker, og jeg hadde sett fram til en titt. Det er tross alt ikke hver dag man husker noe fra o-fagstimene.
Heimaey var dagens mål. For å komme til havn der, må man seile gjennom en ganske trang passasje. På grunn av røff sjø og vind, kunne ikke store Fram seile inn der i dag. Vi lå en stund utenfor munningen og ventet på bedre forhold, men den gang ei. Heimaey så helt utrolig ut, med granittspir rett ned i havet, omgitt av tåke og trolldomsmystikk. Inn gjennom passasjen kunne vi skimte bosetningen, som ligger godt i le for stormene fra Nord-Atlanteren. Jeg skjønner at de kalte øya for Heimøy – det må ha vært perfekt å seile vikingskipene sine inn her og i sikkerhet i ei lun havn. Mens vi er på vei til Hebridene. Sukk, mitt hjerte, men brist ikke. Det er bare å ligge pal for min del og glede meg til landkjenningen. I overimorgen!
Du kan ikke reise fra Island uten å ha ridd på islandshest, tenkte jeg i mitt stille sinn. Men som gammel hestejente var jeg ikke helt klar for en rolig skrittetur mest for å se på utsikten, som egentlig hadde passet rideferdighetene til min makker ekspedisjonslederen best. Så jeg tok en sjanse og meldte oss begge på the Viking Express, merket med tre hestesymboler ("for advanced and experienced riders only") og lot det stå til. Ekspedisjonslederen holdt på å besvime av angst og beven, særlig da han så de andre som hadde meldt seg på den samme turen: fem gamle hestejenter, utstyrt til tennene med ridebukser. Vi spiste lunsj på hestesenteret først, og Jørn skalv på hendene, men lot som ingenting. Jeg følte meg helt på topp, tøyset og lo. Så var det dags. Jentene på senteret geleidet oss inn i stallen, hvor hestene stod ferdig oppsalet. Det var bare å feste hjelmen og stige til hest. Merk; vi er fortsatt inne i stallen. Vi red ut en korridor, og korridorer har dører. Det var her ekspedisjonslederen så sitt snitt til å taust markere ovenfor turlederen at ferdighetene kanskje ikke helt stod i stil med de tre hestesymbolene turen var merket med. Han skallet like gjerne hodet i dørkarmen så det ga gjenklang i hele stallen og hestene skvatt ut. Takk gud for ridehjelmen. Turlederen så fra Jørn til hestejentene med ridebukser. Så bestemte hun seg for å gi hestejentene det de var kommet for. Vi sporet hestene ut mot lavalandet og the viking express satte seg i bevegelse. Det ble klart en gang for alle at dette ikke var noen skrittetur. Heldigvis for Jørn (og for rumpene til gamle hestejenter) har islandshesten et ekstra ganglag som kalles tølt. Istedet for å daske opp og ned i salen, duver du forsiktig mens hesten flyr avgårde. På Island har det vært importforbud mot hester i tusen år, og derfor har hestene her bevart dette gamle ganglaget. Og forfinet det - de beste tølterne koster hundretusenvis av kroner og deltar i konkurranser over hele verden. Men en islandshest som forlater Island, kan aldri komme tilbake. Kanskje står det islandshester rundt om på kloden og drømmer om hestelivet på Island; i store flokker på slettelandet, godmodig kjekling med alle hestekompisene sine og ute hele året. Eller turer dag ut og dag inn med nybegynnere som har meldt seg på en tur som er hakket for stor for dem. Men det gikk bra, faktisk over all forventning. Ekspedisjonslederen flommet over av mestringsfølelse og ville kjøpe med seg akkurat den hesten han red på hjem. Selv om han ikke klarte å uttale hestens navn. Her kan du se en video fra turen. Han med det store gliset er Jørn.
Endelig! Jeg har ventet på Fram i Reykjavik og nå går jeg ombord. Foran meg har jeg sekstisju dager med seilas hele veien ned til Sørishavet og det antarktiske kontinentet. Jeg gleder meg og er spent, skikkelig spent. Jeg er verdens mest sjøsyke person og skal på verdens lengste cruise. Jeg stabler reisesyketablettene på baderomshylla i lugaren og tenker på den rekordtidlige snøen på Tromsdalstind og på morgenturer med bikkja når det sludder horisontalt i november. Så pakker jeg ut en tube nyinnkjøpt solfaktor 50 fra kofferten og setter den pent på hylla. Jeg er klar. Lett anker, matros!
At last! I´ve been waiting for Fram in Reykjavik and now I´m embarking. Ahead of us we´ve got sixtyseven days of sailing all the way down to the Antartic continent. I´m excited and a bit anxious. I´m the most easily seasick person in the whole world and I´m embarking on the longest cruise ever. I pile up my seasickness pills on the bathroom shelf in my cabin, thinking of the snow in the norwegian mountains already there in late august and of morning walks with my dog when it´s snowing horizontally in november. And then I unpack my newly bought sunscreen factor 50 and puts it nicely on the shelf. I´m good to go!
Det begynner å bli noen dager siden jeg kom hjem. Det er litt svimlende å komme hjem. Jeg har fortsatt ikke pakka ut kofferten min. Men snart må jeg vel redde den sammenbretta panamahatten, og vaske skoene som lukter litt pingvinbæsj. Her i Tromsø er det blå adventstid. Våren i Ushuaia, den lille byen vi gikk av båten, er langt unna. Faktisk kan du nesten ikke komme deg lenger unna Tromsø enn akkurat Ushuaia helt sør i Argentina. De to byene ligner hverandre. Fjell og fjord. Fra kjøkkenvinduet mitt kan jeg såvidt skimte silhuettene av fjellene på Kvaløya i mørket. Det har vært en fantastisk reise. Når noen spør meg hvordan jeg har hatt det, blir jeg helt stum. Hvor skal jeg begynne å fortelle? 
